Aftenposten, Kronikk, mandag 15. desember

Olof Petersson

Den nye maktutredningen i Norge kan bli mislykket hvis regjeringen velger å samle forskere i et sekretariat, skriver Olof Petersson, professor i statsvitenskap ved Uppsala universitet og leder for den svenske maktutredningen 1985-1990. Som representant for almenheten bør regjeringen vende seg til autonome forskergrupper, og invitere også spesialister på språk, symboler og tolkningsprosesser, mener han.

Selv et samfunn kan ha behov for å betrakte seg selv i speilet og reflektere over sin egen identitet og fremtid. Mange bidrar i dag til å sette sitt preg på samfunnets selvoppfatning. Politikere, popartister, journalister, forfattere, eksperter og andre opinionsdannere er med på å forme den enkelte borgers bilde av omverdenen. Samfunnsforskernes innsats skal ikke undervurderes. Med de nordiske landenes fokus på saklighet og fakta spiller vitenskapelige resultater en svært viktig rolle i samfunnsdebatten vår.

Statlige maktutredninger er en nordisk spesialitet. Da den norske regjeringen i 1972 ga en gruppe forskere i oppgave å sette i gang en offentlig utredning om makt og demokrati, skapte man en modell som siden ble fulgt opp både i Sverige og Danmark. Den svenske maktutredningen ble avsluttet i 1990, mens den danske akkurat er påbegynt under ledelse av statsviteren Lise Togeby.

Det er nå tid for å starte en ny maktutredning i Norge. Regjeringen Bondevik foreslår i sitt tilleggsbudsjett å nedsette en gruppe på 3-5 forskere som skal lede en utredning som tar sikte på å undersøke vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse. Man peker ut bestemte områder som spesielt viktige: økt bruk av markedsmekanismer, økt internasjonalisering, teknologiens betydning, den offentlige opinionsdannelsen, miljøutfordringene, det flerkulturelle samfunnet, kunnskapssamfunnet og desentraliseringen.

Denne oppramsingen gir et tankevekkende innblikk i hvordan Regjeringen ser på omverdenen. Demokratiet trues av ytre krefter. De makthavende politikerne merker at de får mindre makt fordi andre maktsentre øker sin innflytelse. Politikerne føler seg truet av multinasjonale selskaper, internasjonalt byråkrati, tekniske nyvinninger, aggressive medier, grenseoverskridende miljøbevegelser, avvikende minoriteter, selvbevisste yrkesgrupper og autonome organisasjoner.

Men det er noe som mangler i denne oppramsingen av politikernes konkurrenter. Demokratiets problemer har ikke bare eksterne, men også interne årsaker. Den svenske maktutredningen konkluderte med at tungrodde institusjoner og en manglende evne til å analysere seg selv kritisk var en viktig årsak til krisen i det politiske systemet.

Den sviktende tilliten til partier og politikere skyldes ikke utelukkende ytre omstendigheter. En viktig forklaring er også at det politiske lederskapet og de politiske institusjonene går i oppløsning. De politiske partiene må selv påta seg mesteparten av ansvaret for at de har problemer med å rekruttere nye medlemmer og hevde seg i den offentlige debatten. Grunnen til at velgerne ikke føler seg hjemme i politikkens verden, er blant annet at de folkevalgte politikerne ikke har lykkes med å gjøre politikkens vilkår og muligheter tilstrekkelig levende for dem.

Regjeringens forslag til mandat for en ny maktutredning burde derfor også omfatte de problemene som har med det politiske systemets indre logikk å gjøre. Forskningen kunne dermed ha bidratt til den selvkritiske debatten som trengs for å fornye demokratiets arbeidsmetoder.

I løpet av de 25 årene som er gått siden den forrige maktutredningen ble startet, har ikke bare samfunnet, men også samfunnsforskningen endret seg i vesentlig grad. Den gang hadde man behov for ny forskning for å kartlegge de hvite flekkene på samfunnskartet. I dag har samfunnsforskningen vokst til en etablert bransje. Universiteter, høyskoler, forskningsråd, sentre og stiftelser gjennomfører hele tiden undersøkelser som dekker akkurat de problemområdene som Regjeringen nå utpeker som sentrale emner i en ny maktutredning.

Det er derfor stor fare for dobbeltarbeid. Det er ingen som nekter for at markedsmekanismer, internasjonalisering, informasjonsteknikk, opinionsdannelse, miljø, minoriteter, kunnskap og desentralisering er viktige satsingsområder, men det er nettopp innenfor disse områdene at dagens samfunnsforskere allerede er mest aktive.

Man må derfor reflektere over hva som egentlig er tanken bak en maktutredning. Erfaringene fra de gamle maktutredningene viser klart at man ikke skal forvente at de fører til konkrete politiske resultater. Maktutredningene har ikke til oppgave å legge frem politiske forslag, og de direkte virkningene på den politiske evnen til å ta beslutninger, har vist seg å være høyst marginale.

Det ville likevel være forhastet å konkludere med at maktutredningene er betydningsløse. Deres påvirkning ligger imidlertid på det indirekte og langsiktige planet. Maktutredningenes begreper og resultater kommer litt etter litt inn i lærebøker, offentlige dokumenter og andre beskrivelser av hvordan dagens samfunn fungerer. I løpet av noen år bidrar maktutredningen til å forandre samfunnets selvoppfatning.

Man skal derfor ikke forvente at en ny maktutredning skal få så stor betydning når det gjelder å løse dagens aktuelle problemer. Maktutredningen gir imidlertid anledning til å påvirke hva ungdommene på skoler, universiteter og høyskoler kommer til å lese om det norske samfunnet i år 2010.

Det finnes kanskje også et annet motiv for maktutredningen, nemlig det forskningspolitiske motiv. For den svenske regjeringen var dette en viktig grunn til å sette i gang en maktutredning på midten av åttitallet. Den svenske samfunnsforskningen ble kritisert, med god grunn, for at den utelukkende konsentrerte seg om å samle fakta og for å overse viktige spørsmål som var teoretisk nytenkning. En representant for regjeringen uttalte at maktutredningen var blitt til fordi man ville gi svensk samfunnsforskning en grunn til å knekke nakken. Det er ikke sikkert at den norske regjeringen orienterer seg etter denne rå sosialdarwinismen, men erfaringene tilsier likevel at en maktutredning kan forandre og i beste fall fornye den etablerte samfunnsforskningen.

Derfor gir det grunn til bekymring når Regjeringen nå ser for seg at arbeidsplassen til forskerne flyttes inn i et av landets forskningsmiljøer, og at det opprettes et sekretariat der. Den første innvendingen er at det neppe er nødvendig med et større sekretariat. En maktutredning bør være et forskningsprogram der autonome forskergrupper utgjør grunnlaget. Det er riktignok nødvendig med en sterk hånd som holder utredningen sammen, men den samlende kraften må være av intellektuell, ikke byråkratisk, natur.

Det er også tvilsomt om det er heldig at maktutredningen samles så entydig på et visst sted eller i en spesiell institusjon. Det er allerede altfor mye bevoktning av eget revir og institusjonsinteresser til at en slik organisasjonsløsning skal kunne ha noe for seg.

Regjeringen burde gjøre det tydeligere at den som representant for den norske almenheten vender seg til hele samfunnsvitenskapelige forskerkollektivet i Norge med et så stort og alvorlig spørsmål som vil påvirke demokratiets fremtid.

Dersom ikke Regjeringen selv gir et tydelig mandat, stilles det desto større krav til de norske samfunnsforskernes egne initiativer. Maktutredningen gir en mulighet til å gjøre noe stort, noe som strekker seg ut over hverdagens snevre grenser mellom fagområder, institutter og steder. Det er også grunn til å invitere med humanistene, som er spesialister på språk, symboler og de representasjons- og tolkningsprosesser som er så viktige for maktutøvelsen. En måte å gjøre dette på er raskt å slå sammen den eksisterende forskningen i løpet av noen år for å gi svar på de spørsmålene som Regjeringen stiller. På grunnlag av denne analysen kunne man deretter formulere det store forskningsprogrammet som skal følge oss langt inn i det neste århundret.

Norge burde ha spesielt gode forutsetninger for å kunne bidra med noe i den internasjonale debatten. Det norske folkestyret har av historiske grunner et relativt stabilt grunnlag. Samfunnsutviklingen medfører nå at et forholdsvis homogent samfunn endres i retning av økt pluralisme, heterogenitet og splittelse. Det store spørsmålet er hvordan man kan skape enhet i mangfoldet. Hvilken betydning har markedsløsninger, hvor mye kan det frivillige borgersamfunnet bidra med, og sist, men ikke minst, hvilken rolle kan det politiske systemet spille? Slik som Regjeringen nå ha formulert retningslinjene, får leseren et svært pessimistisk bilde av politikken. Det demokratiske systemet ser ut til å bli kvalt av alle utfordringene. En mer offensiv maktutredning kunne vist at politikken også kan by på store muligheter, men at folkestyret kanskje må organiseres litt annerledes for å passe inn i 2000-tallets samfunn.

Jeg skal ikke legge skul på at jeg skriver disse linjene med en viss egeninteresse. Vi samfunnsforskere i Sverige, og for den del også i andre land, er i årenes løp blitt vant med å henvende oss til norske kolleger når vi trenger nye impulser. Gode ideer er en mangelvare, dette gjelder ikke minst innen forskning. Norsk samfunnsforskning har vært en viktig eksportvare. Rundt om i verden siteres Vilhelm Aubert, Stein Rokkan, Ottar Brox, Harriet Holter, Berit Ås, Helga Hernes, Gudmund Hernes, Johan P. Olsen, Jon Elster, Marianne Gullestad, Kåre Strøm - listen kunne lett blitt forlenget med økonomer og andre forskere. Problemet med fremgang er at den kan føre til at man hviler på laurbærene. Norsk samfunnsforskning trenger å løfte seg selv til et nytt og mer avansert nivå dersom Norge ikke skal forvandles fra eksportør til importør.

Mange leter i dag etter veiledning og tolkning for å kunne forstå de raske endringene i samfunnet. Til nå har den internasjonale samfunnsforskningen ikke levd helt opp til forventningene. Håpet vårt er nå knyttet til norsk samfunnsvitenskap.